
Verst er nok galskapen i årets vinnerland. Mange har hevdet at España som et resultat av indre regionale politiske konflikter ikke har hele folket i ryggen, og selv om dette nok til en viss grad stemmer, så feires nok Aragonès' menn hele veien fra Pyreneene til Gibraltar i kveld. For etter 44 års sulteforing på resultat på landslagsnivå blir fort gamle feider lagt til sides for en stakket stund når de endelig lykkes.
Forhåpentligvis har det også en samlende effekt på nasjonen også i fremtiden, mange av disse spillerne har tross alt en del år igjen som fotballspillere. Heldigvis, vil mange si. La Selección anno 2008 har ikke bare vunnet tittelen, de har gjort det på en måte som blir hyllet over hele Europa.
Kontrasten kan ikke være større enn den da blir til et utskjelt gresk lag fra 2004. Da Hellas forsvarte seg til en, for et så lite land, mirakuløs prestasjon, ble de nasjonale helter. Spania blir beundret over hele vår lille verdensdel for underholdende angrepsspill og solid forsvarsspill, akkurat slik vi ønsker fotball skal spilles.
Selv hadde jeg lite tro på noen av landene fra den Iberiske halvøy, men for Spania sin del var dette nok knyttet mer til mesterskapshistorien eller selve lagene. Da laget spilte seg elegant gjennom gruppespillet imponerte de, men jeg trodde likevel ikke at det skulle holde helt inn. Da de slo Italia var jeg imponert, men likevel skuffet over azzuri. Da de kjørte over en stadig sterkere Russisk bjørn i semifinalen, trodde jeg knapt mine øyne. Da de slo Tyskland i finalen var det igjen helt fortjent, og La Furia Roja ble forhåpentligvis kvitt sine spøkelser for godt i kveld. Jeg håper det. For jeg vil ha mer, og om 710 dager er det duket for VM i Sør-Afrika. Dersom du ser noen rød og gulkledde trøyer på banen 11. Juli 2010, er faren stor for at Spanjolene endelig har begynt å leve opp til nasjonens motto også på fotballbanen: PLUS ULTRA!