som nettopp har begynt å pakke ut dagen.
Et avisbud sykler ruta si.
Langt borte starter en trailer
og bokfinken åpner skrinet med sangene sine
Kråka, den pjuskete feieren,
flyr lavt mot vestavinden. Med vingenes
sprukne sopelimer
koster den sot av skyene, så blankt regn spyler byen. Iblant inspiserer den gatene som en barket uteligger, mønstrer pyntelige folk, nybonte biler og sier kra,kråkemål for skitt au!
Tøff kar. Liker den.
Liker politikere også.
Og andre rovdyr.De av dem
som våger å løfte bakfoten,
pisse på preiket
og tilstå at makt er et godt bein å gnage på.
Skvære bøller. Liker dem.
Også røster.
som skramler av tønner og oljefat liker jeg.
De lemper tung latter opp fra lungene
og smører strupehodet
med en halvliter liv.
Før køyetid
gynger de små, søvnige ord
på kne.
Til og med oppkomlingen liker jeg:
Rå kraft og ren biologi.
Et svaksynt neshorn med øre for klingende mynt brøyter seg vei gjennom den tørre fernissen av god smak, tradisjon og tredjegenerasjonsgress.
Finner kilden,
tømmer den.
Og tilliten!
Hver gang den snekrer hjerneceller for taktikk har den ti tommeltotter.
Den er enten født for tidlig eller for sent, tilhører en fremmed verden og voldtas av enhver sjøkgodhet som erigerer gjennom gatene.
Liker varmen
som går fra det ene mennesket til det andre uten å ta betaling for det.
En kanyle har sugd opp dråper fra Golfstrømmen.
Nå glir den innover i kroppen,
bryter råk i de islagte fjordene der
og lar det søkklastede livet dunke etter til kais.
Liker gleden. Et lite stjerneras
knitrer hull på himmelen av svarte tanker.
Månen sender sine lyse stengler ned
for ildfluene til å knoppe seg og blomstre på.
Og selvmorderen
ombestemmer seg
Nysnøen stuer all støy
inn i rom uten akustikk.
Jeg liker den.
På morgenfortauet
begynner verden på nytt.
Renheten farger av,
og fyrbøterhjertet mitt blir kritthvitt.
Men også regnet liker jeg.
Det væter byen
og klistrer den som et frimerke på landskapet.
Om natta kommer drømmen,den flittige postmannen, og sender konvolutten til Rio i karnevalstida.
Regnet trommer på taket.
Gamle uteseilere danser samba i søvne.
Liker den fremmede kafeen
som koker av folk og likevel har en ledig stol.
med en flaske vin
oljer jeg den hissige strømsjøen i blodet mitt.
Bølgene legger seg.
Og midt i stormen av prat og surr
berger jeg forliste sekunder.
Munnspillet liker jeg.
På hjemvei fra endeløst pjatt og knuste netter limer det potteskårne sammen til en brukbar vase, fyller den med regn av musikk og stikker morgendagen nedi som et utsprunget
håp.
Kolbein Falkeid
© 2005 MajorForlaget
Foto: Aftenposten
