Da var det gjort. Tell ned....

Et EM i fotball er over. Fra Beringstredet i øst til Atlanterhavet i vest har mennesker fra de 16 utvalgte nasjoner fulgt sine respektive lag med følelser og patriotisme fremprovosert av dette fantastiske spillet. Vi andre; vi som ikke fikk være med denne gang, har sittet hjemme på våre berg og øyer, men ikke desto mindre latt oss engasjere av 22 mer eller mindre kjente mennesker fra fremmede land kveld etter kveld. Fra første til siste fløytelyd har Europas folk samlet seg foran fjernsynet. Verden ellers kan synes å ha stått stille. For det skjer noe under slike mesterskap. Alt annet som hender på planeten Tellus har på mange måter mistet sin nyhetsverdi idet TV2 og NRK melder om usikkerhet om hvorvidt Ballack kan spille neste kamp eller ikke. Nyhetssendinger og andre hverdagslige Tv og radiosendinger med fast sendetid blir forskjøvet den ene eller den andre veien. Forsidene i nasjonale aviser, også i Norge, kan plutselig ha bilde av en eller annen ukjent person fra tidligere sovjetområder, flankert av kyrilliske bokstaver. Det er da du vet at galskapen er over landet. Og for oss interesserte gjør jo det ingenting. Vi får jo tross alt bare dekket noen av våre behov. For alle andre kan det situasjonen trolig beskrives med ord som ikke egner seg på trykk i dette forumet.

Verst er nok galskapen i årets vinnerland. Mange har hevdet at España som et resultat av indre regionale politiske konflikter ikke har hele folket i ryggen, og selv om dette nok til en viss grad stemmer, så feires nok Aragonès' menn hele veien fra Pyreneene til Gibraltar i kveld. For etter 44 års sulteforing på resultat på landslagsnivå blir fort gamle feider lagt til sides for en stakket stund når de endelig lykkes.

Forhåpentligvis har det også en samlende effekt på nasjonen også i fremtiden, mange av disse spillerne har tross alt en del år igjen som fotballspillere. Heldigvis, vil mange si. La Selección anno 2008 har ikke bare vunnet tittelen, de har gjort det på en måte som blir hyllet over hele Europa.

Kontrasten kan ikke være større enn den da blir til et utskjelt gresk lag fra 2004. Da Hellas forsvarte seg til en, for et så lite land, mirakuløs prestasjon, ble de nasjonale helter. Spania blir beundret over hele vår lille verdensdel for underholdende angrepsspill og solid forsvarsspill, akkurat slik vi ønsker fotball skal spilles.

Selv hadde jeg lite tro på noen av landene fra den Iberiske halvøy, men for Spania sin del var dette nok knyttet mer til mesterskapshistorien eller selve lagene. Da laget spilte seg elegant gjennom gruppespillet imponerte de, men jeg trodde likevel ikke at det skulle holde helt inn. Da de slo Italia var jeg imponert, men likevel skuffet over azzuri. Da de kjørte over en stadig sterkere Russisk bjørn i semifinalen, trodde jeg knapt mine øyne. Da de slo Tyskland i finalen var det igjen helt fortjent, og La Furia Roja ble forhåpentligvis kvitt sine spøkelser for godt i kveld. Jeg håper det. For jeg vil ha mer, og om 710 dager er det duket for VM i Sør-Afrika. Dersom du ser noen rød og gulkledde trøyer på banen 11. Juli 2010, er faren stor for at Spanjolene endelig har begynt å leve opp til nasjonens motto også på fotballbanen: PLUS ULTRA!